Ole Kristian Jørgensen – ole-kristian.no

Sist oppdatert:

04.03.2007

Seternesfolket

- etterkommere av innvandrere

Av Ole Kristian Jørgensen

DA77877F

Georg, Astrid, Laila, Roald, Rolv, Gunvord, Ole Kristian, Ruth, Jenny, Avle og Sigmund. 1983

 

Forord

De fleste synes det er spennende å nøste opp slektstråder for å finne ut hvor en stammer fra. For meg var det også mange overraskelser, særlig det at vi stammet fra et såpass stort område. Jeg har greid å gå bakover til 15-1600- trallet for noen av slektsgrenene, og et fellestrekk er at de første kom omtrent samtidig på til

Skjervøyområdet midten av 1600-tallet. Hvorfor hadde så mange forskjellige personer og familier havnet på Skjervøy. Hva skjedde på den tiden, og hvorfor begynte folk å komme akkurat da. Hvordan levde de og hva lavde de av. For å finne ut noe om den historiske bakgrunnen har jeg samlet stoff fra en rekke kilder som jeg senere skal redegjøre for.

Arbeidet med å få på plass et slektsdiagram er arbeidskrevende, men ved hjelp av kirkebøker, folketellinger, bygdebøkene og andres arbeide kan man få det til, bare en er tålmodig og nøyaktig. Jeg har fulgt slektene i rett oppadstigende linjer, og bare tatt med mødrene og fedrene, men utelatt deres søsken og andre barn. Vi kan derfor være i slekt med mange flere, men genene har vi fått fra de som er tatt med. Slektsdiagrammet, som er utarbeidet, viser at vi ikke har greid å følge alle slektsledd like langt. Det er mange årsaker til det. Enkelte innvandrere var lite flinke til å legge igjen opplysninger, og når forfedrene ikke er oppført i kirkebøkene, eller tatt med i folketellinger, er de ikke lett å finne. I tidligere tider ble ikke samene tatt med i folketellingene, også det kan være årsaken til at noen linjer brutt.

Enkelte av våre forfedre har lagt igjen tydelige spor, særlig innvandrerne fra Danmark. Embetsfolk og handelsmenn kan man følge langt bakover i tid, og jeg har funnet fram noe om dette. Derimot er det er relativt lite opplysninger om fiskere og småbrukere fra den tiden. De danske innflytterne så vel ikke på seg sjøl som innvandrere, fordi Norge på den tiden var i union med Danmark.

For at det skal bli noe enklere å forstå hvordan våre forfedre levde, har jeg prøvd å sette dem inn i et historisk perspektiv, men det er ikke blitt noen entydig historie, så hver enkelt får forsøke å danne seg et bilde av hvordan de levde, og om deres liv var verre eller bedre enn den verden vi har vokst opp i.

I tillegg til det jeg har skrevet om noen av våre forfedre har jeg plukket fram personer som har hatt stor innflytelse på samfunnsutviklingen, og flettet inn noen historier fra tidligere tider.

Jeg har fått noe hjelp fra slekt og venner, og fra faghistorikere som har gitt med meg noe veiledning. Jeg takker alle for hjelpen. På slutter av dette skriv har jeg listet opp kilder og faglitratur jeg har hentet stoff fra. Slektsdiagrammet er å finne på min hjemmeside.

 

De første

Når vi følger våre forfedre bakover i tid ser vi at de kommer fra et ganske vidt område. En stor del av våre røtter finner vi i Sverge, Finnland og Danmark, men også i fjerntliggende områder i Norge, som i Rogaland og Hardanger er representert. Her er alt fra samer til danske prestesønner, og kanskje forviste tukthusfanger. I tidligere tider kom det også russiske samer til Troms og Finnmark. Også vi fra Seternes har litt samisk blod i årene, men innvandrerblod dominerer, særlig fra finlendere eller kvener. Vi er altså etterkommere av innvandrere som er blandet ned nordmenn og samer.

Vi har trodd at de første nordlendinger kom i yngre steinalder, men de kan ha kommet mye tidligere. Russiske forskere har nylig funnet bevis for at ett folkeslag som kan være skoltesamenes forfedre levde i Øst-Sibir for 30.000 år siden. Funnstedet er Tsjukotka helt nordøst i Russland, like ved Beringstredet. Ifølge forskerne skal et jegerfolk ha levd ved Jana-elven, som ligger ca. 500 km nord for polarsirkelen. Tidligere har man trodd at denne del av Arktis først ble befolket for ca. 15.000 år siden.. Det er vel all grunn til å tro at når en kunne livberge seg på tundraen i Sibir, kunne folk gjøre det samme på Kolakysten og i Nord-Norge. Nyere forskning har avdekket at noen av de eldste boplassene i Norge ligger i Finnmark. Geologiske data viser at Kolahalvøya var isfri langt tidligere enn antatt, og det er derfor sannsynlig at de første nordmenn kom østfra. Skoltesamene i Neiden hevder at de kom lenge før andre samer. Kanskje er de etterkommere av folk som levde på den sibirske tundraen. Golfstrømmen varmet kanskje opp dette området mens resten av Norden og store deler av Nord-Europa lå dekt av is.

55E82F1C

Deler av Kågen med Taskeby – og Seternes

 

Det er imidlertid ikke sikkert det var fastboende i Skjervøyområdet i steinalderen eller jernalderen, men det er gjort oldtidsfunn over hele området. Til og med på Seternes er det funnet en pilspiss og noen slyngesteiner fra yngre steinalder. I hele området er det funnet hellegroper som tidligere ble oppfattet som graver, og ble ofte kalt for ”russegraver”, men senere undersøkelser harvist at dette er anlegg for koking av spekk fra sjøpattedyr.

AEEE66D3

 

Det ble snakket om at det var russegraver på Enes ved Simavågen, men om dette var graver fra pomortiden eller hellegroper er usikkert. Det mest sannsynlige er at det er hellegroper.

E7FAD8BD

Skiferredskaper funnet på Skjervøya og på Kågen

 

Området nord for Malangen var stort sett samenes rike. Det var først da hanseatiske handelssystem kom i stand at det ble mulig for andre enn samer å bo nordenfor den såkalte korngrensa. Folk kunne da få korn og andre varer hos hanseatene i bytte mot tørket fisk. Samene hadde et levesett som var tilpasset naturen og klarte seg uten korn.      

Ytterkysten av Nord-Troms var i jernalderen en del av et større grenseområde nord for Malangen, og derved en grense mellom to forskjellige levemåter eller samfunnsideologier. Den ene var basert på bofasthet og jordbruk med hovedsakelig husdyrhold og fiske, mens den andre var basert på nomadelivmed jakt, fiske og fangst.

Til tross for dette fins det enkelte typiske norrøne jernalderspor som for eksempel gravhauger og gravrøyser i området både på Arnøy og på Spildra i Kvænangen.

 BB823762

Samedrakter fra 1700-tallet

      

 

Tekstboks:     1000 f. Kr                    1200 e. Kr                                  År 1530
Samisk utbredelse i henhold til Historisk Verdensatlas 1999

 

Samene kom før nordmennene, men de var ikke de første

Flere tusen år før andre skandinaver slo seg til her oppe, var samene på plass. I Historisk Verdensatlas (Oxford, 1999), ser vi at store deler av Nord- Skandinavia var befolket med samer allerede tre tusen år før vår tid, før den tid var det et folkeslag der som ble betegnet som jegere og sankere. Etter hvert presset folkeinnvandringen fra syd samene lengre nordover og tettere sammen.

Samene er nevnt allerede i de tidligste beskrivelsene av Nord-Europa. Samelandet er pekt ut på noen av de første kartene over området. I tidligere tider dekket den samiske befolkningen det meste av Fennoscasndia, et område som strekte seg fra Kvitsjøen til Atlanteren og fra Østersjøen til Ishavet. Det ble sagt at samene har vært her siden Arilds tid (dvs. i uminnelige tider) men det samiske områdets utstrekning er altså blitt sterkt redusert.

Jegere eller sankere er en fellesbetegnelse for den skandinaviske, finsk – ugriske urbefolkning. Den skandinaviske delen ble etter hvert kalt finner eller samer. Arkeologene mener at begrepet samisk eller ”lappisk” bare kan brukes på denne forhistoriske kulturen fra begynnelsen av den såkalte Kjelmøy – kulturen. Det er denne som representerer begynnelsen av den samiske jernalder, som varte fra ca 700 – 600 f.Kr., selv om det ikke var noen markant overgang fra steinalderens siste stadier.

Fram til slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet var Finnmark, og derved store deler av Troms, et ensidig samisk dominert bruks- og bosetningsområde som ikke tilhørte Norge. Samelands grense gikk omtrent ved Malangsfjorden, som altså var den nordligste grense for dyrking av korn. Nordmennene bodde i ”Hålogaland” og Finnene (samene) bodde i ”Finnmork”. Finnmark hadde da en helt annen utstrekning enn dagens fylkesgrense, og omfattet hele Nord-Troms og indre deler av Troms samt indre deler av Nordland. Tidligere hadde de hele Fennoscasndia som sitt område.

I hele området nord for Trøndelag bodde det ca 36 000 mennesker ifølge beregninger på grunnlag av manntallene i 1660-årene. Av disse bodde et par tusen i Finnmark, der det i tillegg bodde ca tusen samer.  Samene ble altså ikke regnet med i den norske folketellingen enda samenes bosetningsområdet, ”Sami eatnam” eller sameland, strakte seg fra nordligst i Norge til Midt-Norge, og fortsatte inn i Sverge, Finnland og Rusland.        

  144BF15F

    Valand med Haukøya, Skjervøy, Kågen og Arnøy i bakgrunnen

256BBE1  8C91CD8D                             

 

Folketellinger i 1801 viser at det var ca 5000 samer i Nord-Troms og Finnmark mens den norske befolkningen var redusert slik at forholdet mellom samer og nordmenn var 3:1 til tross for bevisstbevisst norsk kolonisering av området, særlig i annen halvdel av 1600-tallet.

Det var lenge strid mellom Rusland, Sverge og Danmark/Norge om hvem som skulle ha herredømme over sameland. Svenskekongen hevdet at Finnmark, eller sameland, strakte seg helt sør til Tysfjorden, og at det var de som var den rettmessige forvalter av området. Svenskene var på flere skatteinnkrevningstokter der, men de møtte ofte motstand, og enkelte ganger måtte de rømme med uforrettet sak.

24CF1CB9

Kongens fogd krever skatt hos samene.

H. Lioliensjold 1698

 

Russerne eller karelerne gjorde skattekrav gjeldende sørover til Troms. (Nord-Troms tilhørte da under Finnmark.) Allerede i siste halvdel av1200-tallet gjorde russerne utfall mot Hålogaland, og i 1307 ble fesningen Vardehus bygd som grensevern for norske interesser. Festningen hadde neppe stor betydning i kampen mot Russerne, som fortsatte sine skatte- og herjetokter som før. De russiske angrepene var en stadig plage for kystbefolkningen,, og i det ulykksalige året 1349- samme året som Svartedauden kom til Norge – herjet russene helt sør til Bjarkøy. Historikerne har imidlertid kommet fram til at herjingene sluttet i 1444.

                                                   

Forhandlinger om nordområdene

Forhandlinger med russerne om nordområdene er ikke noe nytt, men tidligere forhandlet de bare om landområder. I de senere år har det som kjent vert forhandlinger om sjøområdene. Heller ikke i forhandlingene mellom Russland og Danmark - Norge, som kom i stand på Kola i 1592, kunne partene dokumentere at de hadde rett til dette området. Christian IV utsendinger brukte handelsmenn fra Bergen og Trondheim som sannhetsvitner, men den russiske utsendingen, Fedor Johannovitschs fortalte følgende samiske sagn, som russerne hadde tatt som rettesnor for sin rett til å skattlegge nordområdene:

”I gamle dager da Karelen og Divatraktene var Novgorod underkastet, levde der en mektig mann eller godsbesitter som het Walit eller Warrent. De novogorodiske posadniker overdro til denne Walit regjeringen over hele Karelen. Walit som ønsket å øke Novgorods besiddelser, dro til den murmanske kyst for å berike landet. De forskrekkede murmanerne kalte til njemetski (nordmennene) men de kunne ikke yte noen forsvar. Walit slo dem ved Varenga, for han var en stor kriger og hærens venn. Senere bosatte han seg på en øy som da kaltes Schalim (Salimozoro i Orafjorden). Nordmennene ble nøtt til å overlate til Walit hele lappland like til Jvgei (Lyngen). Fra denne tid ble lappene skatteskyldige til Novgorod og de moskvaske storfyrster.”

Om hendelsen betegnes som et sagn, så var Walit ikke en sagnfigur. Han ble begavet, da med det kristne navnet Wasilij, i Frelserens kirke i Kexholm.

(Gjengitt etter oversettelse av den russiske forfatter Weretschagin, i O.A. Øverlands Norgeshistorie.)

Hvis denne historien hadde blitt godtatt av Christian IV s forhandlere hadde alt nord om Lyngen vært russisk. Området var fra før betraktet som et russisk-norsk fellesområde.

Forhandlingene med russerne kom i skyggen av en ny situasjon fordi Sverige gjorde et uventet framstøt for å tilegne seg de samme områdene. I første omgang endte dette som et nytt svensknorsk fellesområde i Lappmarken. En del av den samiske befolkning ble dermed skattet av både russerne, svenskene og nordmennene.

Svenskene krevde skatt mellom Tysfjord i sør til Varanger i nordøst. I 1595 fraskrev imidlertid russerne sine skattekrav vest for Varanger, og grensen til Russland ble i praksis fastlagt da, selv om det formelt skjedde det mye senere.

De tre landene hadde til og med en felles skattebod på Haukøya. Her forhandlet oppkreverne seg i mellom om de innviklede skatteforhold. Stedet var godt egnet som et naturlig utskipningssted for skattefangsten, som for det meste var skinn av rein og mange forskjellige ville dyrearter.

Samtlige av de tre landene hadde sine riksvåpen hogd inn i skattebodens vegg, men det russiske ble fjernet i 1595.

Kampen om herredømme over Sameland, (Finnmarken) førte til mye stridigheter mellom Rusland, Sverige og Danmark/Norge, men etter lange grensebefaringer og forhandlinger ble det dansk/norsk- svenske fellesdistrikt delt i 1751. I 1826 ble grensen mellom Rusland og Norge trukket opp i det område som tidligere hadde vært et norsk- russisk fellesdistrikt. Den nordlige del av Kolahalvøya inngikk i dette fellesdistriktet, som altså fra da ble rent russisk.

Norsk overhøyhet over Kola og omegn var fram til 1580 anerkjent av de russiske undersåtter som hadde bosatt seg der, og de betalte også skatt til Norge. Senere ble det etablert en ny norsk bosetning på Kola. Denne varte til Sovjet - staten overtok.

 

Kalmarkrigen førte til store forandringer

Sverige og Danmark/Norge kom i krig om bl.a. nordområdene i 1611, den såkalte Kalmarkrigen, som varte i to år. Svenskene tapte og måtte gi opp sine territoriale krav i nord. Etter 1613 var det den danske konge Christian IV. som styrte området, og i henhold til den jyske lov av 1240 fastslo han at kronen eide det som ingen andre eide. Samene kunne ikke legge fram papirer på at de eide noe som helst, og mange måtte forlate sine boplasser og beiteområder. At de hadde bodd der i flere tusen år fikk ingen betydning.

Man bør imidlertid skille mellom nasjonalstatens eiendom og den private eiendomsretten til land og vann.  Samene hadde ingen begrep om den private eiendomsretten til landområder. Jorden var felleseie selv om de hadde delt områdene opp i såkalte Siida – samfunn, som var avgrensede områder. Selv om en eiendom ligger i Norge er det ikke selvsagt at staten eier den. Det motsatte er vel heller regelen. Samene ble sett på som mindreverdige hedninger som kongen ikke trengte å ta hensyn til fordi de ikke representerte noen trussel.

 

Urbefolkningen

Urbefolkningen, som i hovedsak besto av samer og skoltesamer, ble presset til side her som mange andre steder i verden. Det ble ikke ført krig mot samene slik inntrengerne gjorde mot urbefolkningen bl.a. i Amerika, New Zealand og Australia, men samene ble fortrengt til stadig snevrere områder. Staten favoriserte norske innflyttere i form av skattefritak, fritak for å være soldat og avskrivning av gjeld. Da bergensernes oktroa (privilegiumsbrev) ble reforhandlet i 1687, strøk man de norske fiskernes kjøpegjeld og fritok dem for skatt, men samene fikk ingen fritak. Likevel sank det norske folketallet drastisk.

 

Forvisningssted for tukthusfanger

I 1667 henvendte amtmannen i Finnmark seg til Tinghuset i København for å skaffe beboere til fiskeværene. Mange kom, særlig vestlendinger. På slutten av 1600-tallet var tre fjerdedeler av mannlige hovedpersoner i området født utenom amtet, de aller fleste kom fra Vestlandet. Samene er ikke medregnet.

I 1681 ble Finnmark og Nord-Troms gjort til forvisningssted for ”tiggere, omstreifere, forbrytere, og tukthusfanger” Man vet ikke hvor stor denne forvisningsgruppen var, eller hvor mange som kom til Nord-Troms. Ordningen tok i praksis slutt i 1780-årene, men den ble ikke formelt avskaffet før1842. Det var altså ikke bare til Australia kriminelle ble forvist. Det skal ha vært noen fra denne gruppen som slo seg ned i Skjervøy - området, men det er vanskelig å påvise hvem de var fordi de ofte giftet seg inn i norske og samiske familier, og mange flyttet ut og inn av området på den tiden. Vi vet heller ikke om noen av forfedrene til Seternesfolket var forviste tukthusfanger, men om så var, kan vi vel som australienerne, trøste oss med at det ikke skulle store forbrytelsen til før en havnet i tukthus.

 

”Sommerlandet” - en egen ”stat”

I kilder fra ca. 1520 skrives Skjervøy som Skerffø eller Skjrfføenn. Første del av navnet er gammelnorsk og kommer fra skifer, som betyr nakent fjell.

Området som omfatter det gamle Skjervøy prestegjeld var omtrent ubebodd av andre enn samer inntil Danmark-Norge overtok på midten av 1600-tallet. Området hadde i uminnelige tider hadde vært en korridor for rein og flyttsamer fra Finnmarksvidda, og fra grensefjellene ut til havet i vest. Samene fulgte villreinen på dens vandring fra sommer- og vinterbeite. Etter at samene begynte med tamrein, brukte flyttsamene med sin reinflokk den samme ruten til og fra sommerbeitene ved fjordene og på øyene. Denne korridoren var naturbestemt og ikke bestemt ved statlige avtaler eller forordninger. Samene kalte Skjervøy - området for ”Sommerlandet”.

Landsdelen var samenes land og flyttsamene fulgte, med mesteparten av sine eiendeler, på reinens vandringer. Fiske og fangst var viktig også for samene. Dun og egg ble også sanket.               

A20A94CD

Samer på sommerleir 1905

 

Flyttsamene var avhengig av dette nomadelivet, og deres rett til utnyttelse av områdets resurser var uomtvistelig., Samene hadde vunnet hevd som burde være jevngod med lov og juridisk rett, men den holdt ikke mot danskekongenes lov av 1240.

På grunn av at området lå nordenfor ”korngrensen” var det heller ikke særlig attraktivt for andre enn samer. En annen grunn var at samene skattla de som slo seg ned her.                      

Etter hvert som bestanden av villrein, oter og bever begynte å minke ble samene tvunget over i et nytt levemønster. Også skattetrykket økte, og samene ble beskattet av tre forskjellige nasjoner, i tillegg til at de var utsatt for plyndring, særlig fra nord. Nordmennene kunne kreve skatt østover mot Kvitsjøen. Russerne kunne, ut fra en traktat med Novgorod fra 1325, gjøre det samme helt vest til Lyngen.  På 1500-tallet krevde de inn skatt helt til Malangen.

Presset på den samiske befolkning økte altså, og de måtte finne seg andre måter å livberge seg på. Det gamle nomadelivet fungerte ikke lenger, og fast bosetning ute ved kysten ble en løsning for mange. Men de som etter hvert fikk tamrein fortsatte nomadelivet, om enn noe forskjellig fra tidligere.

I Skjervøyområdet er det først og fremst på Skattøra, på sydenden av Skjervøya, en kan se de tydeligste tegnene på tidlig bosetning. De eldste hustuftene på Skattøra er fra ca. 4000 f.Kr. I nærheten av disse ligger også to hustufter fra 500-800 f.Kr. Disse er blant de få kjente tuftene i Nord-Norge og fra det siste tusenåret f.Kr. Litt lenger sør på Skattøra finner vi og flere sjøsamiske gammetufter fra 1600-tallet. En gamme varer som regel mellom tretti og femti år før den må fornyes. Fundamentene var enkle konstruksjoner som forvitret etter noen tid, og flere generasjoner gammer kan ha vært bygd oppå hverandre. Derfor kan man ikke følge utviklingen fra generasjon til generasjon.

På Gammelgården ved Taskeby er det også hustomter som skal være fra sen steinalder, (jernalderen?) men disse tomtene er ennå ikke undersøkt.

Skjervøy-området var egentlig ikke en del av det gamle Finnmarken, men hadde heller ikke direkte kontakt med de sørlige områder, selv om utenforstående nok regnet det som en del av Finnmark. Området hadde preg av å være en liten ”randstat” mellom Troms og Finnmark, eller som før nevnt – en korridor der det ikke fantes noen fast bosetning. Øya Skjervøy ble fast tingsted i 1586 selv om ingen bodde der fast. Skjervøy prestegjeld omfattet både Kvænangen, Nordreisa og deler av Lyngen. Kvænangen og Nordreisa ble først utskilt som egne kommuner i 1866 og 1886. Det som vi i dag kaller Troms fylke, besto den gangen av to len – Senja og Troms. Senja len omfattet Sør – Troms fra Kvæfjord til Malangen, og Troms len resten av det som i dag er Troms fylke.

 

Kirka på Skjervøy

Det var kirken som ble begynnelsen, og som kastet det første streiflys over et hedningeland slik det heter det i Magnus Fugelsøys bygdebok om Skjervøy. I et pavebrev fra 1308 omtales denne kirke som ”Den hellige Marias kirke i Trums, nær hedningene.” det heter videre i bygdeboken: ”Dette forteller oss at landet nord for denne kirken i Tromsøsundet, både i Nord-Troms og Finnmark, var bebodd av finnene, som var hedninger, og der var ingen nordmanns gård”. Skjervøy kirke hørte inn under kirken i Tromsøsundet.

Den første bebyggelsen som kom på Skjervøya var sannsynligvis en kirke. Den ble oppført rundt år 1400.  Kapellanens husvære under oppholdet på stedet, var et av de aller første hus på Skjervøy, en beskjeden nødtørftig bolig, sier Guttorm Friis. I manntallet av 1666 omtales imidlertid kirken som ”opbygd af ny”, noe som vel betyr at den gamle kirka ble fullstendig rehabilitert da. Etter vert grodde det opp en lang rekke med kirkestuer langs fjæra, hvor folk som kom til kirke tok inn. Skjervøy fikk fast prest i 1660, og i noen år var han den eneste som bodde på kirkestedet. Nåværende kirke ble innvidd i 1728.

 

Petter Dass skildrer i ”Nordlands Trompet” kirkens fremrykking i noen få, knappe linjer:

 ”Man kaller det Tromsen

  der Pastor har hus,

  I Karlsøen tænder den annen

  et ljus,

  I Skjærvøen bygger den tredje.”

I katolsk tid tilhørte hele Skjervøya kirken. Etter reformasjonen ble kirkene tillagt kirkegodset i Norge og overført til Kongen.  

 

Finnemisjonen                                       

Finnemisjonæren Thomas von Westen besøkte Skjervøy i 1716 og gir da en dyster beskrivelse av forholdene. Han kaller Skjervøy for ”Satans egen synagoge” på grunn av all den ugudelighet og trolldomsutøvelse som her var utbrett. Hovedårsaken til hans fordømmelse var nok at ingen møtte til den gudstjenesten han hadde tillyst.

   EC8EB764        8E186712                                                                       

 Finnemisjonæren Thomas von Westen  og Skjervøy med kirken på 1800-tallet

 

Von Westen fikk en dyktig medarbeider i prosten Henning Junghans, som kom til Tromsø i 1719. Han ble bedt om å ta seg av de forsømte kirker, og spesielt holde øye med samene i Skjervøy og Karlsøy som var ”harde, grove og hengivne til trolldom”. Junghans gjorde en stor innsats for samemisjonen, og i løpet av et par år var det bygget fem forsamlingshus for samene i Skjervøy.

Flere av samemisjonærene gjorde en betydelig innsats for å oversette religiøse bøker til samisk. Det første skrift for de norske samer kom ut i København i 1728. Det var Luthers katekisme med dansk og samisk tekst.

 

Den russisk-ortodokse kirke

Det var imidlertid ikke bare ”samenes apostel” Thomas von Westen som forsøkte å kristne samene. Også den russisk- ortodokse kirke drev målrettet virksomhet. Den russisk-ortodokse kirke hadde et nært forhold til det mystiske og et positivt syn på naturen som gjorde at den østsamiske kultur til en vis grad ble inkludert i kirka. Dette var noe den katolske kirke ikke tillot.  Den kristne lære skulle ikke befatte seg med noen element fra hedendommen. I Norge var det kun den østsamiske befolkningen, Skoltesamene, i Neiden/Pasvik området som opptok den russisk - ortodokse læren. 

 

BD2FE8F0                       

St. Georgkapellet i Neiden der den hellige Trifon drev misjonsvirksomhet på 1500-tallet.

  

 

91E5003B

Skoltesamisk gravplass i Nord-Finnland

 

 

Læstadianerne

De statlige kirkene har imidlertid ikke vært enerådende i Norge. Stadig flere mennesker baserte sin kristentro og sitt liv på omvendelse. Omreisende emissærer ble de nye forkynnerne. Med det spredte lekmannskristendommen seg både sørpå og nordpå. I nord var det læstadianismen som satte sine dype spor. Mot slutten av forrige århundre fantes det knapt et prestegjeld i Troms og Finnmark uten større eller mindre grupper av læstadianere. På midten av 1800- tallet gikk rykte om at folk i nordsvenske byer og bygder var blitt omvendt, og hadde gjort bot for sine synder. De hadde til og med sluttet å drikke, og levde et gudfryktig liv. Mannen bak bevegelsen var den anerkjente botanikeren og presten, Lars Levi Læstadius (1800-1861)

Læstadius forkynte lovens ord og evangeliets budskap, men han kjente også det folk han talte til og de forhold de levde under. Deres skarpe dagligtale formante han med billedspråk fra en kristen mystikk. Sanselig, manende og medrivende forkynte han fortapelsens forferdelighet. Læstadius oppfordret til et enkelt og strengt liv med pietetiske normer. Offentlig syndsbekjennelse og syndsforlatelse måtte til. Det holdt ikke å lese skriften. Bare gjennom den læstadianske forsamling ble syndsforlatelse mulig. I Skjervøyområdet var vekkelsen svært utbredt, og de fleste som har vokst opp der har deltatt på vekkelsesmøter.

 

Christian Michelsen Heggelund (”Skjervøykongen”)

Den første handelsmann på Skjervøy, og den mest markante i handelsstedets historie er uten tvil Christen Michelsen Heggelund fra Æbeltoft i Jylland, som bosette seg på Skjervøy i 1662.

Han var sønn av prest Christian Sørensen Heggelund f. 1570 og Karen Jensdatter fra Fyn i Danmark.

Christian Michelsen Heggelund ble bergensborger 15.8.1661, det vil si kjøpmann med handelsborgerskap i Bergen som ga enerett til å drive handelsvirksomhet i et bestemt område. Bergen var Nord- Norges kulturelle og økonomiske sentrum til langt ut på attenhundretallet selv om også Trondheim fikk privilegier til handel på Nordlandene så tidlig som i 1574. Heggelund bodde først på Hakstein og Lille Taskeby og var på disse plassene et år, men flyttet året etter til Skjervøy. Det skal skytes inn at også Simavåg og Sandvåg gikk under Taskeby lille, og det kan hende at det var på en av disse plassene han først slo seg ned. Han hadde også leiet seg inn i Segelvik i Kvænangen i 1661, hvor han var husmann hos bonden Bjørn. På Skjervøy bygde han opp i alt 28 forskjellige bygninger til folk og fe.

Av bygninger oppførte Heggelund en hovedgård i to etasjer, og et våningshus i samme størrelse, fem fiskeboder, et stabbur, et finnestabbur og fire finneboder, fehus av tømmer, høylade, to svinehus, boder, sjåer, smie og naust. 

 Slik kan det ha sett ut på Skjervøy i ”Skjervøykongens” tid. (K. Knutsen 1886)

 

Han hadde en stor jekt, en tendring og en fembøring, otringer, seksringer og fem føringsbåter. Hvor mye folk han hadde til å betjene alt dette vet vi ikke, og heller ikke hvor mye penger, utstyr og materialer han hadde med for å få alt dette i sving.

Han kan ikke ha flyttet rundt fra sted til sted med heile familien og alt det jordiske godset som han hadde med seg da han kom til Skjervøy. Det mest sannsynlige er at han har vært uten familie i området i ett eller to år før han bestemte seg for å slå seg ned på Skjervøy. Det kan òg være det var han som fikk med seg andre dansker til området. Clemet Rasmussen Oderup kom til Havnes omtrent samtidig med at Heggelund kom til Skjervøy. Heggelund kan ha reist tilbake til Danmark og hentet familien og utstyret, eller familien kan ha ventet på han i Bergen.

Heggelund, eller ”Skjervøykongen” som han etter hvert ble å hete på folkemunne, fikk fort monopol på all handel i distriktet, og det var få som ikke skylte han penger. Han hadde imidlertid ikke ord på seg for å være en hard inndriver av gjeld, til tross for at Petter Dass i ”Nordlands Trompet” har gjort han udødelig med dette verset.

  Et røgte forleden i landet omdrog

  At præsten udredning hos kræmmeren tog

  Og var hannem skyldig en hooben.

  Naar bonden en skilling paa Alteret gav

  Sto kræmmeren bag og tog den deraf

  Dat is na de dyvel to ioopen.  

Etter Heggelunds død i 1694 fortsatte hans etterkommere handelen på Skjervøy, men fisket slo fullstendig feil før århundreskiftet, og det ble sagt at hele Nord- Norge var insolvent. Da den nye kirken ble bygget (fullført i 1728) var det ingen handelsmann på stedet.

 

Epitafiet over Christian Michelsen Heggelund

254BA8EB

Epitafiet over Christian Michelsen Heggelund   

 

For å markere sin stand, og vel for å vise at han var en gudfryktig mann, ga Heggelund et stort maleri, eller ”Epitafi” til Skjervøy kirke. Bildet viser handelsmannen sjøl, hans to hustruer Karen Andersdatter og Maren Jørgensdatter Kastens og barnene: 1. Christen, 2. Michel, 3. Anders, 4. Jørgen, 5. Christian, 6. Else og 7. Anne   

Else var fra første ekteskap, og moren var Karen Andersdatter. Else giftet seg med Thomas Arild, og de bodde mesteparten av tiden på Valan, hvor hun døde 1696. Han var lensmann i Skjervøy.

 Heggelund ga også mange andre ting enn epitafiet til kirken, bl.a. en altertavle, døpefont, m.m., men det meste ble fjernet da kirken ble ombygd i 1878. Flere malerier på tre samt et gammelt skip ble solgt på auksjon. Det eneste man reddet av det som ble kastet ut av kirken var Heggelunds epitafium som kirkesanger Jørgensen i Simavåg kjøpte for 5 kroner, og som skoleinspektør Hagemann fant i 1900 og kjøpte det for 10 kroner. Sogneprest Anton Bøckman fikk bildet som lån i 1930, men det var først etter restaureringen av kirken i 1957 at bildet fikk permanent plass i kirken.

Under gravearbeider på området der Heggelund hadde sin foretningsgård er det blant annet funnet en dørhelle med Heggelunds initialer og årstallet 1662, som antakelig er tidspunktet da hovedbygningen ble reist. Under dørhellen ble det funnet en slangeformet gullring merket CHLSNJD. Denne ringen er i de senere år kopiert og lages både i sølv og gull. Både etterkommere av Heggelund, og andre på Skjervøy pryder seg den dag i dag med kopi av denne ringen. Seternesfolket bruker ringen som gave til hverandre ved større jubileum.

Etter at Heggelunds handel på Skjervøy var avviklet, gikk det nesten hundre år ingen til det kom fastboende handelsmann på stedet. Det var da Henrich Klæboe Rask fikk kongens gjestgiver- og handelsprivilegium i 1799.

3B682BB7

De fleste forsyner sine Huser med Mel, som hentes fra Bergen en temmelig del, så meget som jektene bærer. (Petter Dass)

 

Taskeby

Taskeby er en landtunge på øya Kågen. Hvorfor halvøya har fått dette navnet er det ingen som har gitt et fullgodt svar på. Samene kalte Kågøya for Gavvir. Navnet Taskeby er sammensatt av to ord: taske og by. Taske skal komme av formen på landskapet som ligner en pose. By kommer av det gamle navn bø - gård. Denne forklaringen er ikke akseptert av alle, og det kan vel hende at også dette er en mislykket oversetting fra samisk.

Den første innbyggeren en kjenner til at bodde på Taskeby var Karli Thygesen. Han må ha vert født rundt 1570, men årstallet er usikkert. En vet ikke om han var født på Taskeby, eller om han var innflytter. Thygesen er mest sannsynlig et dansk navn, og opphavet kan være en dansk fogd med samme navn som var stasjonert i Finnmark, men dette er gjetninger.

Etter tilbakegangen på Skjervøy overtok Taskeby som det ledende handelssenter i Skjervøy på 1700-tallet. Det var brødrene Jens og Anders Nilsen Borch, som begge drev handel på Bergen, som tok til her. Panteregistret viser at Jens Nilsen Borch fornyet bygselen på Taskeby store i 1712 og 1718, mens Anders Nilsen Borch, som også var postbonde, bykslet Taskeby lille fra 1707, men ingen bodde der, så han ville vel helst gardere seg mot konkurrenter. Han fornyet bygselen på Taskeby lille siste gang i 1718.

Anders og Jens Nilsen Borch på Taskeby var lagrettemenn i Skjervøy tinglag. I matrikkelen for 1723 er Lille Taskeby oppført som prestebolig. Stedet var tenkt som sete for mulige presteenker, men det var ingen presteenker som flyttet dit. Vi skal senere se at vår slekt har røtter til både Heggelund på Skjervøy og til brødrene Nilsen Broch på Taskeby.

697C2E01

  

574253E7 

Petter Dass

 

Veksten i folketallet var svak, og slik fortsatte det ut over første del av 1600-tallet. Til sine tider var stagnasjonen så påtakelig at en kunne frykte at en tilbakeflytting sørover var på gang. Av skattelistene fra 1687 ser man at folketallet var ytterligere redusert. Skjervøy prestegjeld hadde da bare 31 skattemenn og 6 husmenn, med til sammen 37 hovedpersoner. Befolkningen var da mindre enn hundre år tidligere. Helt på slutten av 1600-tallet var det en fremgangsrik periode med sterk vekst i folketallet. Den norske befolkning ble fordoblet i løpet av 30-40 år fram til 1700.

57C2E616

Slik kan leilendingene ha bodd. bildet er fra Island 1900

 

Største delen av befolkningen bodde i gammer, og investeringer til nytt hus på et nytt sted var overkommelig. Det er verd å merke seg at samer ikke ble regnet med blant bosetterne. Det skyldes vel til en viss grad at ikke alle samener var fastboende, men de ble heller ikke regnet med som likeverdige nordmenn.

Da Christian IV var på reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 fastslår han at det ikke fantes alminnelige hus i området, annet enn små jordhus, som er hytter, bygd av torv og stein. Noen av husene er bygd langt ned i jorda. På skattetinget som ble holdt i 1719 ville fogden vite hvorfor det var så få husmenn som betalte skatt. Lagmennene svarte at de fleste leilendinger bodde i gammer og derfor ikke kunne skattes som husmenn. Lagmannen tok opp spørsmålet år etter år, men det var ingen endring.

Etter ennå noen år var fogden frempå igjen: Nå hadde vel husmennene i Skjervøy bygget hus? Han hadde hørt rykter om skuter som seilte nordover fullastet med bygningsmaterialer. Lagmennene svarte at her var ingen endring.

Senere fraktet fiskeoppkjøpere tømmer og bygningsmateriale fra Bergen til området, og de rikeste kunne etter hvert bo i trehus. Etter hvert som Pomorhandelen kom i gang på 1700 – tallet kunne folk få tak i materialer fra Rusland, i bytte med fisk.

 

5B7028E2

 

Pomorhandelen

I føreste halvdel av 1700-tallet kom pomorhandelen skikkelig i gang, men samhandelen med folket i nord hadde sine røtter langt tilbake i århundrene. Ottar fra Lenvik, som levde i siste halvdel av det 9. århundre, forteller at han var med på åpne en ny handelsveg østover mot Kolahalvøya. Kontakten mellom Finnmark og det russiske kystlandet langs Murmanskkysten og Kvitsjøen fortsatte gjennom hele middelalderen. Russerne kom med sine lotsjer og senere skonnerter til Nord-Troms og Finnmark, og byttet bl.a. mel og salt med rå fisk. Denne trafikken kom i konflikt med hanseathandelen, men verken Hanseatene eller danskekongen greide å stoppe den. Nordmennene hadde stor fordel av de nye handelsforbindelsene, og de trosset derfor styresmaktene. Til slutt ble handelen på visse vilkår godkjent både av de dansk - norske og russiske myndigheter.

72CE3CB4

Russerne kunne altså kjøpe fersk fisk i ”makketiden” fordi de saltet fisken. Saltet var en forholdsvis kostbar artikkel på den tiden, men russerne produserte det billig i Kvitsjøområdet, særlig på Solovetskyøyene. I tillegg til at monopolhandelen på Bergen ble brutt da pomorhandelen kom i stand, kunne fiskerne fiske hele året, også om sommeren. Fisket om sommeren var langt å foretrekke framfor vinterfiske, da det ofte var storm og kulde.

7184997

Russiske handelsfartøy i Tromsøsundet 1867. Foto J .A. Friis

 

Kampen for tilværelsen ble betraktelig lettere da folk kunne handle direkte med pomorene. Handelen med russerne varte til rundt 1920, da Sovjetunionen satte en stopper for denne trafikken. 

Under den store nordiske krig 1700 – 21 ble handelsforbindelsene sørover vanskelig, oghandelen med russerne vokste fram. Særlig viktig var det å få fram forsyninger av korn og mel.

 

"Randstatens" nye innbyggere

Som før nevnt var Skjervøy å betrakte som en liten randstat mellom Troms og Finnmark. Denne særstilling mistet området etter at Danmark/Norge hadde vunnet krigen med Sverige i 1613. Nå ble det viktig for danskekongen å ta i bruk området. Det første som ble installert var kirker og prester, men det gikk heller tregt med å få dansk-norsk fotfeste i området. I 1681 fikk bergensborgerne monopol på finnmarkshandelen. Monopolbestemmelsene var vidtrekkende og omfattet mer enn ren handelsvirksomhet. Danskekongen overlot forvaltningen av hele området til magisteren i Bergen. Motytelsen var en fast årlig avgift, i tillegg til at byen skulle sørge for forsyninger til befolkningen og bidra til befolkningsvekst i området. Det er usikkert om byen måtte betale hele utrustningen for alle pionerene som dro nordover, eller om de bare fikk en slags støtte til ”utvandringen”. Som vi har sett før, ble området i 1681 gjort til forvisningssted for datidens kriminelle, men det kom mange andre, særlig vestlendinger.

De fleste av våre danske forfedre var allerede vel etablert da Bergen overtok, og det er tydelig at en del velstående og godt skolerte personer dro fra Danmark til det nye land i nord.

I henhold til Norges fiskerihistorie var det godt fiske i området fra ca 1660 til ca 1690, og det ga stor lønnsomhet for de som var utstyrt med handelsprivilegier.

Å bosette seg i Skjervøyområdet på den tiden var nesten som å ta utrustning til Svalbard. Innflytterne måtte ha med seg det meste de trengte av mat, materialer, fiskeredskaper, husdyr og klær. Sjøsamene som holdt til i området bodde i gammer, og de laget sin mat og sine klær av det som naturen gav. De danske innflytterne var bedre vant. De fleste var vokst opp i byer eller tettsteder hvor husene var av tre eller stein. Om danskene hadde med seg alt utstyr hjemmefra er usikkert, men noe ble i alle fall handlet i Bergen.  

9035D512

Slik kan mange av våre forfedre ha bodd. Dette er fotografi av Neidensamer fra 1880 - årene

 

Det var fiske og husdyrhold som var bærebjelkene i kystfolkets økonomi. Husdyrene var sau og kyr, og sannsynligvis også geit. Man vet ikke sikkert hvor gammelt det samiske husdyrholdet langs kysten er, men allerede på midten av 1500-tallet betalte samene skatt med bl.a. saueskinn. Datidens dyr er ikke direkte sammenlignbar med de vi finner i fjøsene i dag. Kyrne var nøysomme og små, og ble kalt ”finneku”. Slaktevekten var på ca. 70 – 80 kilo          

6AD420B7

Husdyrene i middelalderen var små sammenlignet med dagens raser, men finnekua enda mindre

 

Verken Tromsø eller Hammerfest var byer på den tiden, så det ble langt å dra til handelsmannen. Hammerfest ble grunnlagt i 1787, Vardø i 1788 og Tromsø i 1794. Byene vokste ikke fort, og ved folketellingen i 1801 var folketallet under hundre i alle tre byene. Nordlandsjektene tok det mest nødtørftige av varer med fra Bergen når de hadde vært der med en fiskelast, og oppkjøperne fra Bergen byttet igjen varer med tørrfisk når de kom nordover. Handelsvarene i Bergen kjøpte de for betalingen de fikk for tørrfisken. Da pomorhandelen kom i gang på 17-hundretallet fikk bergenshandelen stor konkurranse fordi folk da som nevnt ovenfor kunne bytte til seg forbruksvarer med rå fisk.

                         

Oderuppene

Ikke alle innflytterne baserte sin virksomhet på handel. Landsdelen manglet fullstendig et administrativt apparat, og noen av danskene satset på dette, det gjorde også flere andre av våre forfedre. Oderup hadde sitt hovedkvarter på Havnes, og stedet var i mange år administrasjons- sentrer for Skjervøy-området.

Clemet Rasmussen Oderup var født i Odense i Danmark og ble Bergensborger på samme dag som ”Skjervøykongen” i 1661.  Han var gift med Grethe Knudsdatter, datter av Knud Hansen på Karlsøy og Trine Hofnagel fra Bergen. Trine var datter til en dansk skolemester som hette Henrich Hofnagel som virket i Bergen, og hun var sannsynligvis barnebarn eller niese til den kjente historikeren Michel Hofnagel fra Bergen, som skrev ned dagsaktuelle ting som hendte i Bergen i perioden 1622 til 1664. Hofnagel skrev på høy- og plattysk. Noe er oversatt og gjengitt i ”Norske Magasin II”, ellers er det lite eller ingen informasjon om mannen.

Oderuppene var lensmenn i Skjervøy i flere generasjoner. Oderup festet Store- og Lille Follesøy, og i Prestemanntallet 1664-66 er han benevnt som Clemet Rasmussen, Bergens borger, leier av 2 våger 2pd. jord.  Han hadde to drenger til å drive gården. hans eldste sønn Rasmus var da 6 år.

56759630

Nordlandsjekt med dekslast

 

Lensmannsbestillingen trådte i kraft i 1665. Follesøy var et godt utgangspunkt til å overta Rotsund eller Havnes når leiligheten bydde seg. Det skjedde i 1672 da tidligere lensmann Lauritz Nilsen delte gården Havnes med han. Som lensmann hadde Oderup rett til å drive gjestgiveri og vertshus på Havnes.

 Han hadde ikke handel, men ”hadde sin næring fra sjøen”, hva nå det måtte bety, men sjøl var han neppe fisker. Oderups to sønner, Rasmus og Knut Oderup bosatte seg på sør Rotsund, og begge var postførere eller postbønder som de ble kaldt på den tiden. Rasmus ble lensmann etter sin far og flyttet da til nord Rotsund da denne storgarden ble delt.                 

Oderups datter Cecilie giftet seg med Holger Jacobsen Danefær.

 

Danefær

Holger Jacobsen Danefær, er en annen markant stamfar som var født i Danmark i 1666. Han ble altså svigersønn til Clemet Rasmussen Oderup, og han overtok som lensmann etter svigerfaren. Hva som skjedde med Rasmus, sønn til Oderup, som tidligere hadde overtatt lensmannsstillingen vites ikke. Faren til Holger hette Jacob Nilsen Danefær, f 1630 på Møen, død etter eventyrlig levnet 1676 ved Wismar under felttog der. Moren hette Mette Holstein. Ettermelet til Holger er ikke av de beste. Han skulle være en kranglevoren og temmelig vidløftig fyr som i årenes løp laget mange vanskeligheter både for seg sjøl og andre.

Holger Danefær nevnes i Justisprotokollen både i 1717 og 1725 i forbindelse med en krangel som han fikk i stand. han var handelsmann på Havnes, men det gikk vel ikke så godt. Han gikk under navnet Trondheims løsgjenger. senere må det ha gått bedre, og han ble etter hvert en velholden mann etter sin tids forhold. I folketellingen fra 1702, da han var 36 år står det at han står seg vel og har handel med kreditt fra Bergen.

I tiden etter 1700 tvingete lensmann Holger J Danefær samene til å forlate Rotsundet for å gi plass til en lensmannsgård her. Det var Rasmus og Knut Oderup, sønnene til Clemet Rasmussen på Havnes som bygde gården. En stor samefamilie på anslagsvis 40-50 personer måtte forlate området. Senere, i 1739, måtte samene atter flytte fra Spåkenes fordi sønnen til Rasmus Oderup var blitt lensmann og måtte ha en ny gård der. Det ble opplyst at gården på Spåkenes var et nybrott, mens det i virkeligheten var en gammel boplass for samer. Saken ble imidlertid greit ordnet mellom lensmannen og fogden som bestyrte kongsgodset. Vi får håpe at genene til lensmennene Holger ikke har fått for stor plass i etterslekten.

 

Arildslekten

Omtrent samtidig med Holger dukket en ny danske opp. Det var Thomas Christensen Arild, f. 1661 i Danmark. Han ble gift med Else Christensdatter Heggelund, f. 1660. Hun var datter av han som senere ble kalt ”Skjervøykongen”. Thomas var lensmann i Skjervøy tinglag og bodde på Valan. Deres sønn, Christian Tomasen Arild, f. 1690 ble gift med Kirsten Oderup Danefær, datter av Holger Jakobsen Danefær, ”kranglefanten” fra Havnes.. Derved var mange danskeslekter knyttet sammen, og Holger Danefær oppnådde å bli godtatt blant de kondisjonerte. Christian Tomasen Arild hadde, da han døde 1743, vært klokker i Skjervøy i 30 år.

En av sønnene til Christian Tommasen Arild og Kirsten Oderup Danefær, hette Tomas Arild og var født i 1728. Han giftet seg med Marta Bull Andersdatter Borch fra Oksfjord. Hennes slekt kan trekkes tilbake til enda en danske som hette Iver Nilsen f. 1530 og som bodde i Trondheim. Etterkommerne til Nilsen slo seg ned i Maursund, Oksfjord og Taskeby.

 

Gamst -slekten.

En annen av våre forfedre hette Torben Sørensen Gamst, f. 1682, ble første gang gift med Trine Rasmusdatter Oderup fra Havnes, og andre gang med Abel Cathrine Danefær. Vår slektning Margrete f. 1725 som var gift med Jens Christian Stabrun er fra første ekteskap. Torbens far var Søren Pedersen Gamst på Loppa. Navnet skriver seg fra en landsby i Gamst sogn i Ribe amt i Søndre-Jylland. I 1686 kjøpte Søren handelen på Loppa, og da kom han enten fra Sør-Norge eller direkte fra Danmark. Han giftet seg med datteren av sognepresten på Loppa, Torben Reiersen, og konen var Margrete som døde i 1719. Det var altså deres sønn Torben, som gjennom sine to ekteskap grunnla Gamst -slekten i Rotsund-distriktet og Kiil- Gamst -slekten i Djupvik.  

Torben Sørensen Gamst, som var oppkalt etter sin bestefar Torben Reiersen, var jekteskipper og bodde i Djupvik. Han var i mange år kirkeverge og regnskapsfører for Skjervøy kirke. Han døde i desember 1769 og ble 87 år. Torben Gamst annet ekteskap med Abel Catrine Danefær ga 6 barn. Av disse var Søren Torbensen.

 1E088CFD

Parti fra Loppa. Sommerhuset til Jan Ole Gamst lengst til høyre.

 

Gamst f. 1736 og han døde i 1802. Han ble gift med Aleth Cathrine Kiil f. 1739. Deres sønn Anders Kiil, f. 1768, ble stamfar for Kiil – slekta i Djupvik. Etterkommerne forlot Gamstnavnet og tok i stedet morsnavnet Kiil. Haakon Rasch Kiil på Skjervøy var direkte avstamninger fra Torben Gamst, og dermed i familie med Jørgensen-slekten –– om enn langt ute.

 

Stabrun- slekten

Den første vi hører om er Jørgen Jensen Stabrun fra Tønvik. Hans sønn Jens Christian Stabrun var født 1733 på Kvitberg i Kvenangen. Jens som var skolemester og klokker giftet seg med enken etter Morten Heggelund som døde i 1751. Hennes navn var Margrethe Gamst, hun var født i Djupvik i 1725. De flyttet til Havnes. Det kom 9 barn, men bare 6 er kjent. Etterkommerne giftet seg inn i slektene Gamst, Kiil, Dahl m. f. Sønnen, Peder Gamst Stabrun ble gift med Gjertrud (Jertrude) Persdatter Dahl fra Havnes. Hun var datter av Peder Gamst fra Berg. Vår tippoldemor, Birgitte Stabrun Paulsen f. 1796, mor til Gjertrud Albine Arild, var datter av Peder og Gjertrud.

Alle de hittil nevnte personene var altså stamfedre til vår oldemor Gjertrud Albine Arild f. 1829 i Rotsund. Hun var gift med vår oldefar Jørgen J. Jørgensen i Simavåg. Hennes slektsrekke er lang, og mange flere markante personer kunne vel ha vært trukket fram. Et fellestrekk for de fleste av dem er at de hadde sine røtter i Danmark.

 

Skjervøygodset 

Danskekongen, Fredrik III, solgte i 1666 sine eiendommer, som han hovedsakelig hadde tatt fra samene, til kammerjunker Joachim Irgens for 100 000 Rdl. Godset ble senere stykket opp og solgt til mange forskjellige. Det såkalte Skjervøygodset ble fraskilt som en egen enhet. Skjervøygodset hadde mange forskjellige eiere, den mest kjente er Ovidia Fredrikke Hyssing, bedre kjent som ”Mor Lyng” som var født på Sand i 1766 og døde i 1848, 82 år gammel. Hun overtok eiendommene etter sin mann.

Seternesfolket er ikke i slekt med ”Mor Lyng”, men hun fikk stor innvirkning på hele området, både før og etter sin død, derfor er noe om henne tatt med.

Ovidia Hyssing ble i 1793 gift med fogedfullmektige Thomas Andreas Lyng og de flyttet fra Rotsund til Havnes og ble derved de første selveierne av Havnes gård. De hadde gjestgiveribevilling og drev handel. Thomas Anders Lyng, som var født i Verdal døde på Havnes 1817. Ovidia ble gift med John Hysing, men da også ham døde måtte hun selv overta driften av gården, handelen og bestyrelsen av Skjervøygodset. Hennes fullmektig, Ole Halden var henne til stor hjelp i dette arbeidet. Hun hadde i sine to ekteskap 12 fødsler, men ingen av barna levde opp.

Mor Lyng ble heller ikke forskånet for andre problemer.. Da hun i 1790 -91 oppholdt seg i København for å ivareta sine affærer, inntraff en redselsfull hendelse i hennes hjem i Rotsund. Før hun reiste skal hun ha gravd ned i kjelleren sitt sølvtøy og andre verdigjenstander. En dag mens folkene var ute på arbeide hadde to menn, Moses Samuelsen og Mikkel Hansen brutt seg inn i kjelleren hvor de fant alle verdigjenstandene. De ble imidlertid overrasket av to kvinner, Aasillie Aandersdatter og Karen Larsdatter. Begge kvinnene ble drept, og Moses og Mikkel rømte over fjellet til Nordreisa. De ble senere arrestert og satt i arrest i Sør-Rotsund. Det meste av tyvgodset ble funnet. De satt i fangenskap hele vinteren, men våren 1791 lykkes de å få tak i økser, og de drepte tre menn og de stengte kvinner og barn inn i huset. Så tok de med det de fant av verdisaker, samt våpen og ammunisjon og rømte igjen. De ble senere tatt, og Moses døde i arresten før dommen falt. Fengselsforholdene var neppe særlig humane på den tiden.  Mikkel ble henrettet på en holme utenfor Spokenes.

Hvem Moses og Mikkel var sier ikke historien noe om. Navnene gir heller ikke noen pekepinn om hvor de kom fra. Kanskje var de oppvokst i distriktet, men de kan også ha vært forviste tukthusfanger som var plassert her oppe.

Mor Lyng ble viden kjent som et hjelpsomt og hjertegodt menneske.  Til henne kunne alle gå med sine sorger og bekymringer, og hun hjalp mange fattige mennesker. Ettersom hun selv ikke hadde egne barn tok hun til seg pleiebarn, foreldreløse og fattige folks barn. I alt hadde mor Lyng 32 pleiebarn under sin beskyttelse.

1FEF9566

 Skjervøygodset ble etter Mor Lyngs død delt opp, og hennes formue ble bl.a. plassert i legater til beste for bl.a. fattige og husmenn i Skjervøy prestegjeld. Legatet ble kalt for ”Ovidie salige Lyngs Legat”. Legatet bar derved videre den gamle damens omsorg for de svake i samfunnet, selv etter hennes død.

Ved hennes død i 1848 omfattet proprietærgodset hele 471 gårder rundt om i Kvænangen, Nordreisa og Skjervøy, til en samlet takst på 19.278 Spd. I 1851 ble det dannet en forening som fikk navnet ”Foreningen til Ophevelse af Leilendingsvesnet i Skjervø.” Foreningen kjøpte etter hvert alle eiendommene til Skjervøygodset, og solgte dem videre til oppsitterne på rimelige betingelser. I Kobbepollen var det en gård som tilhørte Skjervøygodset, i Taskeby store fire eiendommer, og i ”Taskeby lille” eiendommen som Henrik Kobi bykslet.

 

Klokker-Jørgen slekten 

9B6F11B3

Parti fra Simavåg før alt ble brent i 1944

 

4B7294D2

Jørgen og Alberte Jørgensen

 

Nå går vi over til å følge slekten til vår stamfar i Simavågen. Han var sønn av Gjertrud Albine Arild og Jørgen J. Jørgensen. Denne gang begynner vi med han, og følger vi slektene bakover.

 

Jørgen Gerhard og Alberte Marie Jørgensen i Simavåg

Jørgen Gerhard og Alberte Marie, vår farfar og farmor i Simavåg, fikk følgende 10 barn:

·       Alf f. 1901, gift med Amanda Seppola, fra Sirkastakka i Kvænangen, de fikk 12 barn.

·       Ragnvald Edvin f. 1902, gift med Dagny Kristiansen fra Arnøyhamn, de fikk 9 barn.

·       Olga Marie f. 1904, gift med Johan Hansen, Flakstad i Lofoten, 5 barn.

·       Jørgen Albert f. 1906, d. 1963. Han var ugift og bodde på farsgården i Simavåg.

·       Olaf f. 1908, d. 1909.

·       Otta f. 1910, gift med Jens Mølleng på Hysingjord i Nordreisa, de fikk 8 barn.

·       Dagny f.1913, gift med Johannes Hansen fra Flåten. De bodde i Selbuvika og fikk 6 barn.

·       Bergliot Joakima f. 1914, gift med Arne Kvamme, Kågelv i Maursund, de fikk 3 barn.

·       Johanna Emilie f.1918, gift med Albert Olaussen i Nordreisa, de fikk 8 barn.

  • Sigrid Oliva f. 1920, gift med Edvard Johannesen fra Kamøyvær i Finnmark, de fikk 14 baren. De bodde ved Taskeby. Sigrid døde som den siste av søsknene i januar 2007

Jørgen og Alberte fikk altså 51 barnebarn til tross for at to av deres barn døde barnløse, men vi vet at det var minst to til som var født utenfor de nevnte ekteskap, og som ikke ble tatt med i tellingen på den tiden.

 3A7B7CE5

Første bilde av Seternesfolket tatt i 1944

Bakre rekke fra venstre:

Roald (halvt skjult) Avle, Ruth, Gunvor, Jenny, Laila.

Rekken foran:

Ole Kristian, Sigmund, Rolv, Alf, Georg, Amanda og Astrid.

 

Hardt arbeide

Det var hårt på den tiden, vi gikk sex om sex—sang Evert Taube i en av sine mange sjømannsviser, og det kunne sandelig også være hardt å livberge seg i en liten robåt på fiske. De gikk ikke vakter slik Taubes sjøfolk jorde, men de måtte stå på i all slaks vær til garn- eller linelenken var oppe, eller så lenge fisken beit. Deretter skulle fisken sløyes og leveres eller henges.

FD49109F

Hjemmefiske med juksa.  

 

Simavågfolket var heller ikke noe unntak.  Bente Folvik har, som vi tidligere har sett, skrevet en bok om ”Jenteliv” hvor hun sier noe om dagliglivet til jentene i Simavåg. Ikke til forringelse for jentene, men guttene hadde også den samme skoleveien og det samme utstyret, og bare skoleveien ville vel være uoverkommelig for unger flest i dag.

Ungene var regnet som voksne når de var ferdig med konfirmasjonen, men før den tid måtte de ha lært mest mulig av det yrke de skulle ut i, det gjaldt både jenter og gutter.. Valg av yrke var som regel gitt, i alle fal for de normalt utviklede. Simavågguttene var kraftige karer som hadde alle forutsetninger for å bli gode fiskere, og de kom tidlig i lære hos faren.

Allerede som skolebarn drev de alene med fjorfiske hjemme, og de dro stadig lengre ut. En historie som ble fortalt om da Alf og Rangvald var i femten – sekstenårs - alderen var omtrent slik:

”Grytidlig om morgenen rodde de fra Simavåg til Rotsund for å hente agnsild til en line etter vårtorsk. Dette er en strekning på over tre mil hver vei. Da de kom hjem egnet de linene og rodde ut og satte den.”

Hvor mye fisk de fikk sier ikke historien noe om.

Dette var en prestasjon som vel få toppidrettsfolk hadde maktet i dag. I Mauresundet er det ofte sterk strøm, og de hadde neppe medstrøm begge veier. Om de hadde seilvind vites ikke, men jobben var i alle fall respektabel.

49433294

Slik så de vanligste bruksbåtene til heimefiske ut. Den nærmeste spissbåten er av noenlunde samme type som den Rangvald og Alf kjøpte. Foto: Arkiv Tromsø Museum.

Ragnvald og Alf kjøpte seg senere en større robåt til bl.a. å drive Lofotfiske. Før den eldste av dem var 20 år sendte de båten til Lofoten og fisket der, sammen med en tredje person. Linefiske fra en treroring var hardt, og de måtte ofte kappro med åttringene og fembøringene om å komme først på feltet. Når treroringen var tom klarte de likevel å holde større fart, men se større båtene prøvde som regel å ro så tett til hverandre at de små båtene ikke kom forbi. Det var viktig å komme først og få den beste posisjon, særlig når lina skulle settes.

I båren hadde de faste plasser og oppgaver. En drog lina over en rull i baugen på båten mens den andre kveilet linen, tok seg av fisken og auste båten. Den tredje måtte som regel ro for å holde båten opp mot vinden. Den siste jobben kaltes for å andøve.

I Alf `s begravelse fortalte Ragnvald denne episoden til Roald, sønn til Alf:

”En dag med ruskevær hadde de fått ganske mye fesk, og båten var tung. Alf sto i baugen og drog lina og så en stor sjø komme inn mot båten. Vi skjønte alle at nå kom båten til å bli fylt med sjø. Rangvald tok en pause og sa: Vet du hva far din gjorde?, han satte ryggen mot slik at sjøen ble kløyvd, og mesteparten av sjøen kom på utsiden av båten.”

E002F9C2

Uvørent fiske fra dory. Foto: Havforskningsinstituttet.  

 

Senere kjøpte Rangvald og hans onkel Adolf en 48 fots skøyte med 35 hk Rapp. Skøyta het ”Aslaug”, og var en prektig båt etter den tids målestokk. Alf ble ikke medeier fordi han hadde mer enn nok med å klare avdrag på gjeld på et småbruk han hadde kjøpt av morfaren på Taskeby.

De drev allikevel fiske sammen, særlig på Lofoten, men også på Finnmarksfiske. Den første tiden drev de juksefiske fra båten og fra doryer. Det var alltid konkurranse mellom doryene om hvem som fisket mest.

60CF2196

Jentene fra Simavåg: Otta, Bergeliot, og  Olga

 

Adolf var kjent som en utålmodig og hissig man, som forlangte at tingene skjedd raskt. Han var sjef på dekket og Alf og de andre var med sine hjelpesmenn ute og fisket fra doryene.          

En dag Alf var sein med å komme til skutesiden ble Adolf irritert. Da doryen kom opp langs siden hoppet han ned for å få fisken raskt ombord. Alf tok dette som en fornærmelse. Han grep onkelen i buksebaken og slengte han inn på dekket. Etter det ble han ikke tilbytt hjelp med å hive opp fisken.

Opphavet til denne historien vet jeg ikke, men den ble av å til fortalt av sambygdinger for å illustrere kjempekreftene til Alf.

 

Jørgen Gerhard, fiskerbonde, kirketjener og politiker

Det var Jørgen Gerhard som reddet epitafiet over Christian Mikkelsen Heggelund da det ble solgt på auksjon for 5 kroner i 1878 (se ovenfor under Skjervøykongen)

2BB87A14

Bergeliot og Sigrid i godt voksen alder

 

Jørgen Gerhard småbruker, fisker og kirketjener og tok aktivt del i lokalpolitikken for Venstre.

Han hadde en rekke kommunale tillitsverv og satt i kommunestyret, men ble aldri ordfører. Det fortelles at han i 1890- åra, før han hadde overtatt gården, kjøpte et jordstykke på 50x50 meter på Kågen for å få stemmerett. Det var denne ordningen som ble kalt ”Myrmannsvesnet”. Jørgen døde i 1950 og Alberte døde i 1960.

 

Jørgen Johan Jørgensen

Vår oldefar, Jørgen Johan Jørgensen f. 1824 i Simavåg, d 1907 Han var gift med Gjertrud Albine Thomasdatter Arild, f. 1829 fra Rotsund, d. 1893.

I henhold til folketellingen av 1865 var Jørgen J. leilending og fisker. Gården Simavåg hadde 1 hest, 5 kyr, 11 sauer og 8 geiter. gården produserte 2,5 tønner potet. I folketellingen for 1876 er Jørgen titulert som politiassistent, fisker og gårdbruker. Da er buskapen forandret til 1 hest, 4 kyr, 20 sauer og 10 geitet. Produksjonen på gåren var satt til 4 tønner potet og 4 tønner rotvekst.

Jørgen og Gjertrud fikk følgende barn: Adolf, Jørgen Gerhard, Birgitte, Thomas Ingebrigt, Kristine, Jørgine og Oline.

Adolf overtok farsgården i Simavåg. Han var gift med Marie Johansen fra Snemyr i Nordreisa. Han var medeier i fiskebåten Aslaug.

Jørgen Gerhard, Seternesfolkes farfar, ble også boende i Simavåg, hvor han fikk overta en part av farsgården og klokkerjobbeben på Skjervøy.

Birgitte ble gift med Leonard Eriksen fra Eide. De bodde først på Perlarsanes, omtrent der broa går over fra Kågen til Skjervøy. Siden flyttet de til Kobbepollen og deretter til Simavåg. Birgitte og Leonard hadde mange barn, bl.a. Kristian som bodde på Skjervøy. Han var først gift med Jensine Gundersen fra Uløybukt, og deretter med Marta Mathinsen fra Kågen. Også de fikk mange barn, deriblant Arne som ble gift med Astrid fra Seternes.

63168305

Skjervøy skipsverft, i forgrunnen, slik det så ut i 1918

 

Kristian Eriksen var en viktig person for lokalsamfunnet og for hele Nord-Troms. Han var en av initiativtakerne og eierne bak Skjervøys første kraftverk som blei bygd på Kågen, og han var en av tre grunnleggere og eiere av Skjervøys første skipsverft, hvor også mange av sønner arbeidet hele sitt liv.

Thomas ble oppfostret hos sin onkel Ole Jørgensen i Jøkelfjorden. Hans kone var fra Kvænangen. En av deres døtre Otta ble gift med Johan Reiersen i Sandvåg.

Ingebrigt ble gift med Hanna Brustad fra Langslett. De overtok en eiendom i Taskeby etter Henrik Konst som omkom på Lofotfiske i 1883.

Kristine var gift og bodde i Kvæfjord. Jørgine giftet seg med Engel Larsen Syrstad fra Meldal, de bodde på Ravelseid. Oline var gift med Stasbrun Fredriksen, de bodde i Rotsund.

 

Christian Jørgensen

Faren, til Jørgen J. var Christian Jørgensen f, 1792 kom fra Lauksund. Moren Anna Marie Olesdatter f. 1795 var fra Hidra.. Hennes foreldre, Ingebør Torsteinsdatter og Ole Christensen var fra Omland på Hidra i Vest-Agder.  Han var jordløs husmann og fisker. Christian Jørgensen ble titulert som skolemester da han giftet seg i 1821, og han ble, under et bispevisitas i 1826, ”funnet bekvem” til å ansettes som klokker i Skjervøy kirke. Christian var og konstituert som lensmann i Skjervøy, og han flyttet senere til Simavåg. Bakgrunnen for flyttingen til Simavåg er følgende:

Mannen som på den tiden bodde i Simavåg hadde berget noe vrakgods som han tilvendte seg. Da dette kom lensmannen for øret og mannen fryktet straff, tok han sitt eget liv. Det ble den konstituerte lensmannens oppgave å ta hand om liket få mannen begavet. Christian må ha likt seg godt i Simavåg for han søkte om å få festebrev på stedet som nå var ledig etter den avdøde. Christian var den første i slekta som brukte etternavnet Jørgensen og er den egentlige stamfaren for slekta med dette navnet.

 

Jørgen Johansen

Faren til Christian Jørgensen hette Jørgen Johansen f. 1752 på Loppa og bosatte seg på Hellnes i Lauksundet. Det er det eneste vi vet om han bortsett fra at han var gift med Anne Bernhoft f, 1752 fra Kristiansund. Anne og Jørgen fikk tolv barn, Christian var den yngste.

 

Bernhoft

Anne Bernhoft stammer fra en stor slekt som har røtter tilbake på 1400 – tallet, men om det er noen sammenknytning til vår Anne er noe usikkert fordi hun avsluttet etternavnet med ”ft” i stedet for to ”f”. Ser vi på andre av Bernhofft - slekten er det mye å velge mellom. En kaptein- løytnant Bærenoff levde som avskjediget i Bergen, en annen Marcus (Barnhowed) Bernhofft var adelsmann og ble fra Tyskland foreskrevet med høilovlid ihukommelse av kong Christian den tredje til oberst i Trondheim med kommando over troppene nordafjells. Familien skal ennå ha hans adelige våpenskjold. (Fint om vi kunne smykke oss med det...)

En annen var Hans Johannes Andersen Bernhoft f.1550. Han ble i 1589 kantor og lektor i Trondheim. Han ble i 1590 res. kapellan og i 1616 sogneprest i Vor Frue kirke. Lenger ned i rekken finner vi Hans Andersen Bernhoft f. 1634, prest i Oppdal og gift med dikterinnen Ellen Andersdatter Oppdal f. 1637, d.1704 i København. Deres datter hette Anna Dortea f.1704, og vår Anna kan ha navn etter henne.

Bygdebokforfatterne tror at vår Anne har kommet til Skjervøy eller Loppa som pike eller guvernante til en av de kondisjonerte familiene. Man kan jo spekulere på hvordan en person av såpass viktig slekt havnet på Loppa. En forklaring kan være at en annen Bernhoft, nemlig Marta f.1741 var gift med fogd Lidemark i Alta. Flere har lurt på om det kan være flere Bernhoftsslekter fordi noen skriver navnet med en ”f” og ”t”, på slutten av navnet, mens andre har to f-er. Det var slett ikke uvanlig, i disse brytningstider, at folk skrev navnet på forskjellige måter. Et eksempel er vår egen bestefar, Petter Seppola, som i offentlige dokumenter skrev både for- og etternavn på mange forskjellige måter. Da Anne Johannesdatter Bernhoft døde i 1806 ble det holdt likpreken over henne i Skjervøy kirke, hun ble 56 år. Man har merket seg at hun ble titulert kone. Som datter av kondisjonerte foreldre hadde hun mister tittelen som madam, fordi hun giftet seg inn i en bonde- og småbrukerfamilie.

 

Edvard Michael Johannesen, morfar til Alf på Seternes.

8C341389

Edvard M. Johannesen var født 15.5.1854 i Uløybukt. Foreldrene var Ellen Aronsdatter, Uløybukt og Johannes Henriksen f. 1823 fra Haparanda i Sverge. De bodde i Rottenvik ved Molfarvik, som ligger på sørsiden av Maursundet, omtrent rett over Maursund gård.

Bestefaren var Henrik Henriksen, og bodde i Haparanda. Besteforeldrene på morssiden var Aron Michelsen og Abel Johannsesdatter. Han var oppvokst i Uløybukt, hun på Kågen. Det har ikke lykkes å oppspore flere av Edvards forfedre.

 

Edvard og Rasmine

Edvard, eller ”Storkvænen” som han også ble kalt, var småbruker og fisker, og han gjorde seg bemerket i politikken som talsmann for sin stand. Han var aktiv i arbeiderreisningen, og han var en av stifterne til Troms Amts Arbeiderforening og avisen Nordlys i Tromsø. Han var også med da Troms Fiskarfylkning ble startet, og han ble vel sett på som en oppvigler av styresmaktene.

I forbindelse med fiskernes opprør, og rasering av hvalfabrikken i Mehamn i 1903 kom han i søkelyset. Han ble tiltalt og fengslet som en av hovedmennene bak opprøret, men ble sluppet fri fordi påtalemyndighetene ikke kunne bevise at han deltok i opprøret. Sannheten var at han ikke hadde noe med raseringen av hvalfabrikken å gjøre, og han var egentlig kritisk til fiskernes rasering av hvalfabrikken. Under opprøret i Mehamn ble fiskeværet blokkert av marinefartøy, som stengte alle fiskebåtene inne i fjorden. Dette skapte etter hvert store problemer for lokalbefolkningen og fiskerne. Edvard, som lå i Berlevåg, ble kontaktet, og etter et folkemøte der, seilte han til Kirkenes hvor han sendte telegran til kongen i Stockholm og til Stortinget i Oslo. Det førte etter hvert til at blokaden ble opphevet.

 

Borchslekten

Edvards kone, vår oldemor Rasmine Johannesen f. 1850 på Taskeby kom fra en markant slekt som har sine hovedrøtter fra distriktet rundt Skjervøy. Forfedrene har etternavn som Wrangel, Thygesen og Borch. Dette er ikke samiske eller finske navn og hun stammet direkte fra de danske innflytterne. Vi begynner med de som har adresse Taskeby.

Den første vi møter på er Karli Thygesen. Vi vet ikke hva tid han var født, men det må ha vært rundt 1570. Av matrikkelen for 1624 ser vi at han var bruker av halve gården Taskeby. Hans sønn Thyge Nilsen Borch vet vi heller ikke fødselsåret på, men han døde i 1649.  Jordboken for 1694 viser imidlertid at halve gården da var overtatt av lensmann Jens Nilsen Borch, og det er her navnet Borch kommer inn. Den andre halvdel av Taskeby var det Nils Thygesen Borch som bygslet. Han var født i 1628 og døde i 1670.

D03FDBFB

Slik kan våre forfedre ha vert klett på 1700 -tallet

 

Nummer fire i vår slektsrekke på Taskeby var Anders Nilsen Borch. Han var født i 1653, og døde i 1718. Han drev handel på Bergen, var postbonde og lagrettsmann i Skjervøy tinglag.

Anders hadde 6 sønner, og den yngste av dem, Anders Nilsen Borch var født i 1702. Han overtok farens virksomhet på Taskeby, og etter han igjen, sønnen Anders Andersen som var født i 1747. Han ble i 1775 gift med Ane Ditelievsdatter Dal, f. 1750 fra Meiland. Anders Andersen og Ane hadde fem barn, og den eldste av dem, Kristina f. 1776 giftet seg med Jens Andersen Dahl f. 1777 på Taskeby. Deres datter, Ane Kristine Dal f. 1818 giftet seg med Anders Johannesen f. 1818 i Vågan.

Det er ikke så mye vi vet om Anders, bortsett fra at han var sønn av Anne M. Pavelsdatter f. 1785 og Johannes fra Vågan. Farens etternavn vet vi ikke. Ane og Anders fikk en datter som de kalte Rasmine f. 1850, hun er altså Seternesfolkes oldemor. Rasmine ble gift med kvenen Edvard Johannesen og de bodde på Taskeby. De fikk følgende barn:

·       Alberte Marie f. 1878 ble gift med Jørgen Jørgensen, Simavåg. De hadde ti barn.

·       Eline giftet seg med Teodor Eide, Kvæfjord, og fikk to barn.

·       Johan Hall f. 1885, d. 1953, emigrerte 1920-årene til Canada, gift med Helene Paulsen fra Kvænangen. De hadde et barn.

·       Henriette var ugift og bodde i Kvæfjord.

·       Jens Dahl, emigrerte også til Canada i 1920-årene. Han giftet seg med en dame fra Nederland.

·       Ane f. 1891, giftet med Nils Bertelsen, Skjervøy. De fikk fire barn.

·       Katrine døde ugift

  • Arthur døde 1918 i spanskesjuken.

50F18621

Det har skapt forvirring at en av sønnene til Edvard og Rasmine hette Johan Hall og en annen Jens Dahl, men det var ikke uvanlig på den tiden at barnene ble oppkaldt etter andre ved dåpen. Både Jens Dahl og Johan Hall emigrerte altså til Amerika og de slo seg ned i området rundt Prince Rupert i British Colombia i Canada. Deres etterkommere lever fortsatt i området.

 Det går gjetord om Rasmines kjempekrefter. Det fortelles at hun bar en vanlig hesteplog fra Simavåg til Taskeby, en strekning på 3 kilometer i bratt terreng. Hvor tung en slik plog var er usikkert, men at det var et godt mannsløft er sikkert.

89F6CDD7

En gang hennes mann Edvard, med mannskap, kom fra fiske med båten lastet med russemel, som de hadde kjøpt fra Pomorene, var alle så fulle at de ikke var i stand til å tømme båten, og den ble bare forlatt i støa. Rasmine viste at båten ville gå sund når den ble stående fullastet på land når sjøen falt. Hun bar da sekkene med russemel alene opp til naustet. En slik sekk kaltes for en matte og veide 144 kilo. Dette var rett før hun fikk barn. Rasmine døde i 1930, 80 år gammel.

Alberte Marie Johannesen f. 1878 var datter av Edvard og Rasmine, og gift med Jørgen Gerhard Jørgensen f. 1867. De bodde som før nevnt i Simavåg og var Seternesfolkes farmor og farfar. Deres 10 barn er det redegjort for tidligere. Alberte var og en kraftig dame som kunne ta et tak der det trengtes, men det var ikke bare manuelt arbeid som opptok henne. Hun var nemlig en av få offentlige ansette i området. Hun betjente bygdas eneste telefon, som hun hadde i sitt hus i Simavåg.

Dit kom det telegrammer og meldinger til sambygdinger. Hun hadde ingen fast bud å sende meldingene med, så hun brukte derfor dem som tilfeldigvis var i nærheten. På den tiden var ikke bruk av telefon utbredt. Å få telegram eller bli tilsagt på telefon var ikke noen dagligdags affære, og derfor var det ikke ofte bruk for budbringere.

Senere, først på 1950- tallet, fikk flere i bygden telefon og Simavåg ble talestasjon. det betydde at telefonene til abonnentene ble videreformidlet manuelt fra Simavåg. Hun klarte også den jobben godt, og hun ble velinformert om det som rørte seg i bygda. Hun likte svært dårlig at ungdommen begynte å sende kodede meldinger på engelsk. Da Alberte ble pensjonist var hun var 73 år.

 

Wrangel - og Ditløvslekten

Det er forfedrene til Ane Cathrine Ditlefsdatter Dal f. 1750 fra Meiland vi skal forsøke å nøste opp nå. Hun var gift med Anders Andersen f.1747 fra Taskeby. Faren til Ane var Ditlev Olsen Meiland. Vi vet ikke hvem han var gift med eller hvor konen kom fra, og heller ikke når de var født. Farfaren var Ole Olsen f. 1650 som var gift med ei som blir benevnt som datter av Ditlev Ditlevsen, hun fra Meiland og han opprinnelig fra Snåsa i Nord-Trøndelag. Det er heller ikke mye vi vet om han, bortsett fra at han hadde vært gårdmann i Strømfjord og altså kom fra Snåsa. Faren til konen, Ditlev Ditlevsen har vi allerede nevnt.

Ditlev var sannsynligvis født i Strømfjord i 1647, men har flyttet til Meiland, og giftet seg der med en dame som hadde tilgang til jord. Ved folketellingen i 1701 blir han benevnt som gårdmann. Vi vet heller ikke noe om hans kone. I tillegg til, den for oss navnløse datteren, hadde de en sønn som het Michel som var født i 1687. Far til Ditlev Ditlevsen var Ditlev Wrangel fra Strømfjord, som var født i 1604. Heller ikke han vet vi mye om, og ingen ting om kona, bortsett fra at de var oppsittere på en gård med 4 kyr og 6 sauer. Det er merkelig at sønnen ikke brukte Wrangel som slektsnavn.

________________

 

Nå har jeg fulgt slektene på farssiden, i linjer så langt jeg kan, men det er fortsatt huller å fylle. Dette er altså ikke en ferdig historie. Den vil bli lagt inn på min hjemmeside, og jeg vil fylle i hullene etter som nytt stoff dukker opp. Hvis noen har stoff som jeg kan supplere med er jeg takknemlig. Jeg vil gi opplysning om hvor stoffet kommer fra.

 

Kilder:

Odd Matias Hættas bok ”Samene” og Johan Gustavsens bok ”Vi kom først”. Videre har jeg støttet meg til en bok som er redigert av Harald Eidheim der flere forfattere skriver om ”Samer og nordmenn”. Jeg har også plukket noe fra Ørnulv Vorren og Ernst Manaker`s kulturhistoriske oversikt om ”Samekulturen”, og har hentet fakta fra ”Historisk verdensatlas”, redigert av John Haywood. Bygdebøkene fra Skjervøy av Maurits Fugelsøy har jeg også hentet mye stoff og opplysninger fra. ”Fjordfolket i Kvænangen” av Ivar Bjørklund. Jubileumsboka for Skjervøy Sparebank og jubileumsboka for firma Kåre Renø, Skjervøy begge skrevet av Guttorm Friis. Dessuten har jeg støttet meg til Svein Erik Grydelands bok, De sjøsamiske Siida- samfunn samt Nordnorsk Kulturhistorie hvor det er en rekke forfattere. Stoff og bilder er og hentet fra ”Norsk innvandringshistorie” med Knut Kjeldstadli som redaktør, og noe er hentet fra ”Samisk kunst- og kulturhistorie” og fra ”Samene – en håndbok” med J. T. Solbakk som red. Bakgrunn stoff har jeg og hentet fra ”De norske fiskerreirs historie” av professor Trygve Solhaug, ”Norges Historie” med Knut Mykland, og ”Menneskenes liv og historie” av Carl Grinberg. Jeg har og plukket noe fra boken ”Kulturmøter i Nord – Troms” med redaktør Gørill Nilsen som kom i 2004, og noe er hentet fra Bente Foldviks bok ”Jenteliv uten vaskemaskin”. m.m.

Seternes-bilede 06

Seternes 2005